Noen ganger treffer livet hardere enn vi er forberedt på. Denne gangen kom det brått. Altfor brått.

Vår kjære, kjære Miep…
Hjertene våre er knust. Vi måtte la deg gå, uten forvarsel, uten tid til å forstå, uten tid til å forberede oss.

En dag var du der: vår lille solstråle, vår prinsesse..og plutselig var du borte.

Sorgen sitter i alt. I bevegelsene våre, i tankene våre, i de små rutinene som alltid inkluderte deg. Det er stille nå. Tomt. Og vi prøver fortsatt å begripe hvordan vi skal fylle det rommet du etterlater.

Du var aldri bare en hund. Du var en del av oss.
Fra første stund tok du plassen din. Trygg, tydelig, tilstede. Du fulgte oss, lærte raskt, observerte alt. Du trengte aldri å passes på fordi du hadde kontroll. Din egen ro. Din egen styrke.

Vi prøvde litt av hvert sammen. Kurs som ikke helt var din greie. Utstillinger som du syntes var fryktelig kjedelige. Og så fant vi det som virkelig fikk deg til å lyse: jakttrening, apportering, skogen. Friheten. Gleden. Der var du i ditt element.

Du ble vår klippe. Stabil, trygg, alltid med. På turer, reiser, eventyr. Og når vi flyttet til Norge.

Og så, uten forvarsel, endret alt seg.

Du ble slapp. Ville ikke gå tur. Stoppet opp. Små tegn, som vi så, men ikke forsto hvor alvorlige de var. Vi håpet, at det bare var noe midlertidig. Noe som kunne fikses.

Men det kunne de ikke. Du fikk en akutt immunsykdom som gjorde at røde blodcellene dine forsvant.

Og plutselig sto vi der og måtte ta valget vi ikke var klare for i det hele tatt.

---

Midt i alt dette har én ting blitt ekstra tydelig for meg.

Som fotograf har jeg vært utrolig heldig. Jeg tok mange bilder av deg, Miep. Du har stått modell så mange ganger; vært en naturlig del av det jeg gjør. Jeg har fått fange blikket ditt, uttrykket ditt, personligheten din.

Og nå betyr bildene mer enn jeg klarer å sette ord på.

De er ikke bare minner, de er deg. De bringer meg tilbake til følelsen av å ha deg her. Til nærheten, til hverdagen, til alt vi var sammen.

Men samtidig gjør det også noe med meg.

For jeg vet at så mange ikke har dette.

Så mange utsetter. Tenker at de skal gjøre det senere. At det ikke haster. At de har god tid.

Og så… har de ikke det.

Denne opplevelsen har minnet meg, på en brutalt ærlig måte, hvor fort alt kan endre seg. Hvor plutselig et liv kan snus på hodet. Hvor raskt “senere” kan bli “for sent”.

---

Så dette kommer rett fra hjertet:

Ikke vent.

Ikke vent med å forevige det som betyr mest.
Ikke vent på det perfekte tidspunktet.
Ikke vent til det “passer bedre”.

For det finnes ingen garanti for at vi får den tiden vi tror vi har.

---

Vi savner deg så fryktelig, Miep.
Takk for alt du var. Alt du ga. Alt du fortsatt er i oss.

Og takk for minnene vi får lov til å holde fast i, hver eneste dag.